Ari nytt medlem av Vieksafamilien
Godt nytt år!
I samtale med den kjente oppdretter og ”lyriker” Roald Elvenes fra kennelen Miessevàrri, ble jeg kjent med at hannhunden Ari fra F-kullet kunne bli omplassert. Ari var visstnok en friskus og flink til å finne fugl.
Imidlertid syntes eieren at han var noe ”stor” i søket hvor kontakten kunne være i drøyeste laget. Foruten å være en effektiv viltfinner hadde Ari et vinnende gemytt. Spørsmålet om omplassering satt derfor langt inne for eier Trond Bakkehaug fra Tromsø. Men etter å ha forsøkt ulike metoder for å bedre samarbeidet, var det få kort igjen i stokken i avveiningen for og imot en omplassering.
Karaktertrekkene ved Ari er umisskjennelig lik min tidligere hannhund Kvikneskogens Davil, som for øvrig er far til min tispe Brenna av Miessevàrri (halvsøster til Ari). Siden Davil er borte grunnet høg alder, var lysten stor på en erstatter av samme legning. Det resulterte i at Ari ble min og omregistrering er i prosess. Sett i lys av at man allerede har 3 hunder, har jeg få motstillinger til de som hevder at hjertet hadde en tilbøyelighet til å overstyre hjernen også i dette tilfelle.
Ari tilhører et stort kull på 9 individer etter Vieksas Vilja og Storstogas Robbie. 6 er jaktpremiert og 7 er HD-røntget - alle uten påvist HD. Ari har 2. UK på jakt. Frida er den mest profilerte i kullet og en av tidenes yngste jaktchampioner. Farro er dessuten utstillingschampion og har gjeveste premiering i UK og AK på jakt. Ellers er Kenzo, Tyri og Exxo jaktpremiert i kvalitetsklassene.
Mørketida er på hell og hyttesesongen ble innledet siste helg med Ari sammen med resten av bølingen. Siden Brenna har løpetid bars det ut med Ari og Kjæs utrustet med hver sin Astro (peiler). Før jeg rakk å spenne på skia, peip peileren og Ari i stand vel 100 m fra hytta. Etter en kort og intens skimarsj, ble Ari funnet i stand på motsatt side av en bratt elvedal. Lysten til å skie ned og opp bratta fristet ikke. Omsider lettet rypa presist og Ari friskt etter. Etter hvert fikk vi kontakt og begge hundene jaktet fornuftig med hver sine fuglearbeider. Noe dressur på ro i oppflukt gjenstår. Imidlertid gledet Aris systematiske søk og hans evne til å ta vare på sjansene.
Under lufting søndags morgen var Ari søkk borte. Trolig fristet rypa i elvedalen fra dagen før på nytt. Etter hvert gjekk timene og uroen meldte seg. I 12-tida dukket han heldigvis opp - noe skeptisk til hvordan hjemkomsten ble møtt kunne man lese av kroppsspråket.
En oppsummering av helgens plusser og minuser borger for en spennende tid med Ari. Tvi – tvi!
25.1.2012
