Jeg synes Norsk Irsksetterklubbs avlspolitikk er meget fornuftig. Jaktprøveresultater og HD-statestikker de siste 10 - 15 årene dokumenterer innledende påstand. Videre er det grunn til å tru at gemyttet gjennomgående solid på dagens Irsksettere. Episoder hvor hunder viser uønsket adferd på jaktprøver og utstillinger blir sjeldnere og sjeldnere, heldigvis.

Selv om min avlsvirksomhet er meget beskjeden, brenner jeg for at Irsksetteren skal være en habil jakthund. Således har Sonja Stuverud og hennes oppdrett gjennom Narefjells kennel vært en viktig inspirasjon. Hennes avlsfilosofi tirret min nysjerrighet gjennom en statestikk presentert i ”Fuglehunden” på 80-tallet. Hennes oppdrett viste meget høg premieringsprosent av antall avlete - og startende hunder på jaktprøver. Jeg var derfor meget lykkelig da jeg fikk tak i Rypdokkens Fay etter Narefjells Vita og Rødmyrans Kvint.

Sonja fortalte meg at hun ikke er spesielt opptatt av de såkalte "stjernene" i et kull. De fremstår ofte i fåtall, mens resterende i kullet ofte er middelmådige og i flertall. Sonja søker helst de kombinasjonene som gir jevne sunne kull med lettdresserte individer. Dette er et syn jeg deler fullt ut.

Temaet, den ideelle jakthund, krever antagelig større spalteplass enn denne siden gir rom for. Imidlertid verdsetter jeg mer og mer viltfinneren fremfor noen, som samtidig er flink til å ta vare på sjansene. Gjennom tidenes tann har jeg evnet å stresse ned og blitt flinkere til å glede meg over det estetiske samspillet mellom hund og jeger i fjellet. Således har jeg aldri vært begeistret over de hundene som feier over fjellet for eget godtbefinnende. Hunden skal jakte for jeger, basta.