Vieksa som kennelnavn er inspirert av et flott fjellområde i Børselv i Finnmark med samme navn. Navnet er samisk og antas å ha flere betydninger. Den ene betydningen hevder noen er veps, mens en annen betydning er fjellet med en gråhvit krans rundt toppen av høydedraget.
I 1983 ble jeg beordret til tjeneste ved Ganisonen i Porsanger. Min erfaring med hund og jakt var på det tidspunktet meget beskjedent. Imdlertid møtte jeg et aktivt miljø blant kolleger og en utrolig fin kameratgjeng fra Lakselv, som tente interessen for hund og jakt. At valget falt på Irsksetter var på mange måter tilfeldig. Jeg ble sjarmert over Jostein Helgestads trekkhunder, som for øvrig ble nr 2 i Finnmarksløpets begrenset klasse i 1985. Jostein var også den som formidlet kjøp av min første Irsksetter like før jul i 1983. Hun fikk navnet Hjartfjellet`s Misha og var etter Skjørlegda`s Zita og Janås Kirjas med Ståle Steffenrem fra Mosjøen som oppdretter.
Misha ble etter hvert en en solid jakthund og vi motet oss opp til å delta på jaktprøver. Hun var nok ikke den som figurerte på toppen av resultatlistene, men hun var flink til å plukke premier i åpen klasse (AK) og oppnådde også certifikat på utstilling. Misha ble brukt i avl med italieneren Cane Rosso Gard som partner. Det ble samtidig opptakten til Vieksa kennel. Sammen med Wenche Schanche Østgård ble søknad fremmet NKK for godkjenning. 14 september 1990 ble Vieksa formelt godkjent av FCI som kennelnavn.
Parringen med Gard resultert i hele 18 valper. Noen av valpene var dødfødte. Allikevel var det et enormt stort valpekull, som satte store krav til Misha, min mor og Wenche som matmødre. Blant annet fikk vi ilsendt ”morsmelkerstatning” fra Løwenborg i Oslo, som hjalp oss i en knipesituasjon. Kvaliteten på kullet var svært varierende, ikke minst på det mentale plan. Imidlertid var det noen avkom som ble meget habile jakthunder. Rossi var den mest bemerkede og var sin far Gard opp ad dage. Han hadde et utrolig solid gemytt og var en prima viltfinner samt fuglebehandler. Det fikk flere habile VK-hunder oppleve, både i konkurranse og under praktisk jakt. Rossi figurerte også på NISKs avlshannhundlista og tiltrakk seg stor interesse som avlspartner. Dessverre var Rossi ikke formeringsdyktig og satte således punktum for å føre den linjen videre.
På senvinteren i 1988 ble Misha supplert med en tispevalp, som fikk navnet Rypdokken`s Fay etter Narefjell`s Vita og Rødmyran`s Kvint med Nina Cheetham og Øystein Overrein fra Tromsø som oppdrettere. Fay var etter min mening en utrolig god jakthund. Hun var en meget effektiv viltfinner og hadde det jeg vil kalle et velutviklet jaktvett. Gemyttmessig var hun en meget snill og glad hund, men samtidig noe myk og vimsete. Imdlertid var jaktdressuren naturlig iboende i Fay. Hun festet stand på rype allerede 4 mnd gammel. Sekundering, apport, ro i oppflukt og rapport var ferdigheter som var tidlig utviklet. Støkke fugl forekom sjelden og når "ulykka" skjedde, leste jeg "skam og anger" i hennes øyne. På hennes første jakttur, 7 mnd gammel, ble det felt 25 ryper for henne. På jaktprøver ble hun etterhvert en habil premiesamler med høyeste premie i VK høyfjell og skogsprøve. Det som gledet meg mest var at disse prestasjonene skjedde under høstprøver. Hun var ingen sliter på tungt snøføre. Noe av forklaringen var en alvorlig kneskade hun pådro seg halvannet år gammel. Hun fikk tredd en spiss gjenstand rett gjennom kneet sitt. Etter at en viss veterinær fra Alta hadde opplest dødsdommen over henne, var det en gudsbenådet veterinær ved Tromsdalen Dyreklinikk ved navn Dag Sørensen, som forbarmet seg over henne. Han utførte, etter mitt skjønn, en kunstbragd av et kirurgisk inngrep. Kneet ble etter stor møysommelighet lappet sammen med kunstige muskelfester og korsbånd. Påfølgende rekonvalesens ble fulgt opp med daglige korte "doser" med gammeldags høyfjellssol for å stimulere blodsirkulasjon. Etter et par måneder med forsiktig opptrening, ble Fay en fullbefaren jakthund.
Fay ble en meget spesiell hund for meg. Det er vel ingen hund som gitt meg så mye gleder og sorger gjennom et hundeliv. Hun ble selve stammora til "Vieksahundene" som jeg vil omtale nærmere under innholdssiden "Vieksa-hunder".
